TIDEN RENNER av Sive Lauvaas * Side 2-12 (Bok 5-2010)

Kveld i vinterdrakt-ill

Side 2-12

TIDEN RENNER

Tiden renner ut i sand

Og lukker mitt øye.

Regnet strømmer ned

Og metter det tørre land

Og skaper sjø,

Og hav med kontinenter,

Og øyer som seiler

I frådende sol, og vinterstorm.

Tiden renner igjennom min kropp

Og gjenspeiler livet,

Og skaper en spenning av håp.

Mysteriet vokser

Som et barn inn i verden,

Og får status fra første stund,

Og reiser seg som trær,

Og spiller på mange strenger

I konstant tidsnød:

Å ikke strekke til.

For dagene er korte,

Og tiden renner som en stri elv

Gjennom alt,

Og syrer jorden, og luften

Som vibrerer som et gitter

På veien til frihet og åpent hav,

Der båtene finner sin havn,

Som dagen finner sin styrke

Og favner oss

Som en kjærlig mor.

SOLEN RENNER

Lyset presses ut i et bad av tåke,

I et hav av luft

Som renser synet, og skaper dager og netter

Med et hjerte som aldri svikter,

Som speiler seg i mykhet, som en leopard,

Over lange sletter i blindhet

For å møte den utvalgte.

Lyset flommer i lauv og gras, og er et signal

Fra gylne seilskutemaster, som garanterer

Tiden for hvert menneske, og holder oss våkne

Med lykkedrømmer og kyss

Fra begynnelsen, til alt lyser i englevinger.

3

FRIHET

Da jeg begynte å bli oppmerksom på friheten

Var hodet fullt av følelser av et stort lys

Som kom stadig nærmere,

Som en meteoritt i voldsom fart,

Og stupte like ved mitt vindu.

Det var et tegn, et vindpust, et plutselig signal

Som fikk leppene til å stivne,

Og personligheten ble mer oppreist.

Jeg prøver å få tankene til å åpne seg mer for syner

Og størrelser utenfra, som fremstilles som ånd og kraft

Inn i vår hverdag, der jeg sitter til bords

Med vann og poteter, med timeglasset

Som vet alt, og speiler seg i inntrykk i tiden

Hver gang jeg skal knytte skolissene, eller slipset,

Som flagrer som havfruer og flagg

Inn i en annen virkelighet,

Der trøtthet ikke finnes, der ansiktene lyser

Som stjerner til åpenbaring og trøst.

MÅL

Mange spør om rommene har samme mål,

Om størrelsen er opp til hva en tenker,

Om samlivet er støtter i samfunnet

Som avkommet kan arve, eller om det er feil

Å sammenligne før alle kar er tomme

Og kjærligheten er samlet i hus.

Jeg vil fortsatt være villig til å strekke ut mine hender,

Og åpne dører i en verden av spenning

For å se hvor lenge strikken holder, og kjenne

Kreftene som legger seg i mitt hjerte hver dag

Som en forførende gave, og et håp

Om å eie en ny dimensjon over livet.

IDEER

Jeg tenker: Det er logisk å være fri,

Men vi har en tilhørighet som er nødvendig.

Og ingen lov kan utelukke fruktbarheten

Som en faktor for livet.

Det er med tenkning at en kan se, og det er med synet

En kan skape bilder av en ny verden -

Med epler til visdom for alle, og vann til evig liv.

4

ELV

Elver skifter leie

Og vannet renner ut,

Og fornyes - som blodet i et menneske,

Som tiden i vårt liv,

Som lyset og kraften fra kilden

Som renner i strie strømmer,

Inn i vår tid.

Og elven møter havet,

Og barnet møter Gud.

Forvandlingen av sjel og kropp

Er underet – som gjør livet til en elv

Som søker i landskapet,

Og bærer tiden med seg,

Som bildet av en stjerne

Med evig lys.

KLOKKER

Klokkene ved havet

Er fiskerne sitt pass.

Ingen mørke skyer driver inn i natt,

Men lyset har et lokk,

Og mannen har en kvinne.

Begge hører lyden av klokker her inne.

Det er natt på jorden.

Vinden roper med sitt nebb.

Fjellene blir krater

Som fryser til en demning,

Mens kirketårnet bygges,

Og det er fred på jord.

Klokker er vi alle, som tid og rom.

Og alle hører stemmer

Som synger i det høye.

Den første og den siste

Signerer våre spor.

Tiden er en hildring:

Vi lever mens vi vandrer

I lyset av Jerusalem,

Og pakten i Guds ord.

5  

LIVET

Nåden er det nye livet.

Kreftene i lyset holder himmelbuen på plass.

Jeg går ensom i støvet

Og leter etter aks.

Hvor er den hvite svane?

En engel kommer inn.

Jeg strever med mitt game ansikt,

Og holder staven din.

Tiden er en stue

Med vind og bål.

Dess høyere vi vandrer,

Dess mer får vi skue.

Livets mysterium er nåde.

Vi undrer oss som små.

Velsign, du, alle mine

Velsign det veike strå.

SKYER

Jeg ser ikke solen,

Men tankene går langt.

Og drømmen er en reise for livet.

Jeg elsker disse skyer som seiler og gir liv.

Og regnet drypper av sitt beger

Fra år til år, og vekker frø og planter,

Og slukker tørsten til fattige og rike -

Til vandringen er slutt.

Jeg ser en vanlig fødsel,

Og jubelen er stor.

Hver tåkesky ble borte når Minsten kom til jord.

KROPP

Vi selger oss nakne, og kler vår kropp.

Vi hungrer og fryser, men gir ikke opp.

Vi er som en rose, med klunger og bær.

Vi er som en tigger, helt uten klær.

Vår kropp er et anker, vårt liv er en kropp.

Vi seiler i medvind, til porten går opp.

 6 

SOL

Hva er det for en sol som skinner?

Hva er det for en vind som sukker?

Når klokken slår tolv slag

Blir det født en ny dag,

Og møtesteder fører til nye møtesteder

Som binder verden sammen.

Solen kjenner oss.

Stillheten kjenner oss, og gir seg selv

Som jorden og havet.

Hva er vi som ikke kan finne veien

Til en levende sol?

Hva er vi som ikke evner å stige som en engel,

Høyere enn alle fjell.

Men den som får en gnist av solen i sitt hjerte,

Vil skinne i mørket, og gi lys

Som aldri slokner.

FORKLEDD

Vi lever i mange skikkelser

Og går våre egne veier.

I speilet kan vi se våre lydige trekk

Som rulles inn en dag,

Som et forheng for solen

Som gjennomstråler oss, og måler og veier

Hver minste tanke

Til vi er rene som gull.

Vi har mange ansikter, og snakker mange språk,

Etter hvem vi snakker med

Og hvor vi befinner oss i livet.

Vi er som en årvåken sjel, en myk hud

Som kjenner vinden

Og bøyer av som trær

Med tusen vinger. 

  

7 

DET

Det legger seg til rette

Som stedene på kartet,

Som måne og sol.

Det er huset og fjellet, og meg og deg

Som ligger side ved side

Når tiden er kommet

Og alle hjul er rullet i havn.

REGN

Det er skrevet i vinduet:
Regn over en lav sko, regn

Til opp over ørene,

Som pisker imot oss.

Det er årstiden som vandrer

Med regnet i helene.

Det farer med sjumilssteg over fjelltoppene

Og blir borte i skyer

Som kommer igjen som morgendogg

Til en inntørket sjel.

FLYTTE

Alt flytter seg, alt bærer mot stupet,

Og blir til kraft og lys

Som fortærer mørket

Og gir gjenklang i rommet.

Hjertet flytter seg til setninger og begjær

Som fortryler kroppen

Med lykkeønskninger

Og dype tilståelser om tid.

Flytte til en annen planet, flytte i hast

For å glemme, og trekke røttene

Som en gammel vogn

Med drømmer og minner

Fra den gang.

Flytte inn i stillheten, høre vinden

Og fuglene, og bekken i fjellet.

Flytte sitt ansikt mot en ny virkelighet

Med høy himmel, og møte en engel.

8

STILLAS

Fra vinduet kan jeg se et stillas

Like opp til stjernene,

Og avstanden er skjønn

Som epleblomster og tulipan,

Og duften henger i luften

Som fyller huden med glede

Og stolthet over å se

Glorien i taket, som en søyle

Inn i en annen virkelighet.

Stillaset er en kjempeplattform

Som gir verden lys,

Og varme til sjel og sinn,

Og fyller jorden med krefter

Som bærer menneskene

Og holder hjulene i gang

Mens tiden ruller

Som en olympisk ild,

Og slokner.

DIKT

Hva ville den gamle dikter skrevet,

Når jorden synker

Og isen blir tykkere og tykkere,

Og ordene ikke lenger har makt

Til å lyse?

Den som kjemper kan vinne prisen,

Og se ordene bli til et dikt

Som bryter tausheten,

Til en åpenbaring i verden.

Den gamle sitter med et fjernt blikk,

Og holder fast i staven

Som smiler over musklene

Som etterlater et språk som synger

Som en skyskraper,

Høyere enn livet.

  

9 

TIDEN

Tiden renner i mennesker

Som blod og tårer,

Og ingen tørker inn før natten,

Og alt er slutt.

Tiden er som kroppen:

Et rom som oppbevarer drømmer.

Det innerste er en kilde med speil,

Og et bål som aldri slukkes,

Før tiden renner ut,

Og menneskets mål er nådd.

MORGEN

Starten på dagen er en morgen

Med grader og puls.

Lydene rekker ut sine tunger,

Og barnelatter holder oss varme

Til innsiden smuldres opp.

Men tiden er tapt en frostnatt,

Før dagen igjen bølger med vind og hjerteslag

Og nylagte egg, med uskrevet liv

Som en gåtefull pust inn i vår hverdag,

Og lyser til orgelmusikk

Og fuglekvitter.

NAVN

Vi skriver våre navn hver dag

Med øyner og ører,

Og alle sanser er våkne

Med antenner som tydelig vrir seg i spenning,

Og kommer stadig nærmere.

Vi skriver i dager og netter,

Mens psykologer og andre går vakt

Og forskyver døgnet.

Vi skriver med utgangspunkt i historien

Og kommer til målet

Med sammenfoldede hender

Om alt som ble ugjort.

10 

SKYLD

Vi er skyld i alt.

Men tiden graver våre graver

Mens vi våker

Og løfter mørket frem.

Vi er historien som renner i havet

Med klagesang,

Selv om vi er blitt frelst

Og kjenner inngangen til salighet.

Vi er elsket, og elsker,

Som det er skrevet i livet,

Mens lyset var høyt

Og ingen lamper var slukket.

Likevel er vi skyld i inngangen

Som legger landet øde,

Og utgangen som beveger skyene

Så begeret blir fullt.

LIVET

Alt har en strek

Krummet til etter som livet snur seg,

Og skriver noter til alt

Som blir reflektert i det bevisste

Og hemmelige, som til en skala

For et helt orkester,

Som himmelstormere og engler kan synge til

Når frukten er moden

Og vi kan gå over streken

Med nærhet av levd liv.

LYD

Det kunne være vinden, eller regnet

Som pisket, eller hundekjøreren i Alaska

Som suste i drømmer, mens jeg åpnet kjøleskapet

Og fant en liter melk stivfrossen.

Det kunne være lyden av New Orléans

Mens havet rullet inn med uante krefter,

Og menneskene ble ensomme i en voldsom stillhet

Som talte mer enn tusen språk.

11 

NOE

Noe skjer hele tiden.

Tiden skjærer gjennom alt.

Tiden roper til min navle,

Åpner dører, stenger veier,

Holder meg i hånden,

Til alt er betalt.

Noe minner meg om døden.

Tiden ebber ut.

Som slangen i ørkenen ble løftet,

Skal du løfte lyset inn i verden,

Så alle kan se Gud.

HUS

Et avstengt hus åpnes og lukkes,

Og trærne blir sagd ned

Før nye folk setter spor

Og finner blåbær i hagen.

Huset ble stengt av etter henne

Som ble borte i vinter,

Og ingen har luftet ut,

Og alle tingene står igjen.

Hus er en konsentrasjon av rom

Som speiler sjeler som bor

Og lever - i dette huset,

Og gjester som går og kommer.

Denne skulptur av menneskehender,

Som lever i drømmen,

Som et fuglerede med egg,

Før barnet flyr som en engel,

Skaper lengsel i oss

Til vi favner den elskede,

Som alt er forunt.

HÅND

Hånd i hånd går vi gjennom natten,

Mens frosten glitrer langs stiene,

Og kreftene strømmer hastig gjennom legemet,

Som er knyttet til hånden, som til en kraftstasjon

Som beveger sjelen, til alt er stille.  

12

TID

Nettopp nå er tiden lys,

Og sannheten blir forkynt

Til nye folk og stammer.

Hver dag er tiden her

Som fugler på et fuglebrett

Med ønske om litt brød.

Tiden vekker oss med alt

Som gir håp, tro og fred,

I nye konstruksjoner.

Hver dag er alltid ny,

Et rom som åpner seg

Som landskap i mennesket.

Tiden er en kildebekk

Som veller fram i oss

Til livstråden klippes av.

SKOG

La meg få stanse her:

En skog av mennesker bygger kjempeslott,

Men dør en dag.

Byene blir tomme tårn

Som glitrer i sol og regn

Til stormen raser.

Bare skogens frø kan spire

Og skape noe nytt,

Til stillheten igjen blir orgelbrus i landskapet.

MØTE

Hva sier du når du møter meg etter mange år,

Og smilet er stivnet, og huden er skrukket

Med mange arr etter livet?

Hva sier du når jeg kommer deg i møte og ber om tilgivelse

For alt, og legger hendene åpent frem

Som et vitnesbyrd om lang og grusom smerte?

Hva sier du når vi møtes for første gang etter hundre år

I fangenskap, og tårene triller ned til en friere rytme

Over terskelen til det talte ord?