TIDEN RENNER av Sive Lauvaas * Side 13-24 (Bok 5-2010)

Rauni-ill

Side 13-24

VANDRE

Menneskene vandrer fremdeles

På terskelen til stupet, på eggen til de høyeste fjell,

Og fremover.

Som en flokk uten hyrde vandrer menneskene hver dag

Mot nye mål, ny oppgaver, og begynner å dyrke seg selv

Som en opphøyet skapning.

Menneskene bygger hus og byer, skyhøye tårn og vandrer

Uavlatelig mot nye beitemarker, og løfter om grønnere gras

Og gull som varmer hjertet.

Vi vandrer på instinkt fra vugge til grav, som fugler, og

Søker mot et tilmålt rede over hele jorden, til rovdyret sprenger

Buskapen, og alt er forgjeves.

RØSTEN

Vi hører røsten som taler: Du skal vandre,

Og hver dag blir gitt deg som en gave.

Og mennesker møter mennesker, og taler med hverandre

Som i den første tid. Og nye generasjoner blir født,

Og stjernen stråler i ærbødighet og takk

Som Den store stjernen over Betlehem.

Vi gjenkjenner løftene: at vi skal bli mange som sanden,

Og tallrike som stjernene på himmelen,

Men den dagen ligger i en regnbue langt framme,

Der ørkenen ennå er ufruktbar

Og ingen kjenner Skaperen.

Røsten sier vi skal vente som Abraham, og tro,

Så vil alt skje som det forut er sagt, og hemmeligheten

Vil bli avdekket, lag på lag,

Som byen med de hellige grunnvoller.

14 

UNDRING

Hvem skaper denne undring i verden?

Hvem skapte Pilatus som vasket sine hender,

Slik vi må gjøre hver dag for å rense oss for all urenhet?

Hvem kan gi menneskene tilgivelse

Så lenge vi er navnløse og ingen kjenner dagen

Før solen går ned?

Hvem er den første og siste, som åpner og lukker dører,

Og skaper nytt av gammelt, og taler til steinene

Så de skal bli til brød?

Hvem holder oss oppreist og bærer oss på ørnevinger

Over de store hav, til mottagelsens time i Jerusalem,

Og velsigner hvert navn som er skrevet opp

Med grenseløs kjærlighet?

STORM

Stormen tar menneskene til det ytterste punkt av jorden,

Og døren er blåst opp og døden vifter

Med sine hvite kjortler, som seil på havet.

Og fuglene flyr i store flokker, som til et annet land,

Og det er kveld i livet til hvert menneske

Som ikke kjenner stemmen som roper navnet

Når stormen raser. Og det er ingen vei tilbake.

Stormen er som et bilde av Beethoven, skjebnen

Som favner alle mennesker, som en hånd som griper

Og løfter den som sitter ved stupet og gisper av utmattelse

Etter et langt liv på landeveien med tiggerpose og stav.

For vi er aldri langt borte fra undergang og blindhet,

Enda vi er friske og har lappen, og gyldig pass

Til reiser på alle kontinenter, og billetten er betalt.

MÅNE OG STJERNER

Hvem flytter månen, og solen, og alt?

Hvem flytter havet, og skaper nye fjell i folkemengden?

Hvem går i ring rundt månen, og leter etter Gud

Som en privatdetektiv i romdrakt, tyngre enn sin egen vekt?

Hvem holder verden sammen i klarvær og måne, med varme

Og lys, som en mor, og pleier hvert menneske med kjærlighet

I det livet vi lever, som strekker seg oppover i en sirkel

Som en stjerne, til det når det evige målet i glorien av Gud?

15 

DEN NAVNLØSE

Det er en røst som roper i ørkenen: Kom!

Og vi blir fortvilet, og vet ikke hvor stemmen kommer fra.

I skumringen går vi i fjellet og speider,

Og hver har sin sekk med niste og varme klær.

Den navnløse møter oss i livet, der vi befinner oss, og er usynlig.

Det er som vi selv møter oss i døren,

Og må gå videre, for tiden presser oss mot nye mål.

Og vi er ikke alene, men mange som lyser på veien,

Så ingen skal gå seg vill.

En røst i mitt indre forteller om fyrvokteren,

Som etter et langt liv la seg til ute, på det ytterste nes,

Og lot lyktene brenne for alle som måtte komme forbi,

Så de fikk kjenne de mektige armer som ligger gjemt i lyset

Som taler med kraftig stemme, så selv bølgene må gi tapt.

ORDET

At vi er ordet og lyset, at vi er terskelen til himmelen,

At vi er det evige brød, vannet som gir evig liv:

Det fatter vi ikke.

At vi er et bilde, med usynlige og synlige trekk, det kan vi ikke

Ta inn over oss, for vi er nakne helt til sjelen,

Og kjenner ikke sannheten.

At ordet er en terskel for alle som vil videre i livet, gjør oss ydmyke,

Og får oss til å tenke på opphavet, og vi ser på stjernene,

Som er uendelig langt borte, og måler vår egen alder

Med alt som er blitt skrevet og sagt, fra barnsbein av,

Inntil de siste tider med hungersnød og krig.

At vi er utvalgt til å bære denne rikdom, tynger,

Og holder oss til jorden som til et anker.

For vi vil være lydige mot det skapende ordet så lenge vi kan,

Til drømmene fører oss mot nye høyder,

Der lyset er blitt frukt og brød for evig liv.

OPPHAVET

I opphavet var kapellet ferdig,

Og engler gikk ut og inn,

Og ordet var en brønn som alle kunne drikke av.

Og veien dit gikk gjennom ordet, som åpnet seg som en blomst.

16

UNDRING

Jeg undrer meg over snøen som renner

Og fjellene som kommer imot meg,

Og tankene som slynges i luften som tv kanaler

Og pust fra havet som buldrer, og renner tilbake

I sitt navnløse dyp.

Jeg undrer meg over frostrosene som åpner seg

Som en hånd, og ber om nåde, før de renner bort

Til en ugjenkjennelig masse av vann,

Som er jordens blod

Som renner og renner til evig tid.

Jeg undrer meg over landskapet som kler seg,

Som menneskebarn, i lystige farger,

Og fordyper seg i mold og aske,

Mens lyset åpner og lukker sine luker,

Og fjellene strekker sin hals som en giraff

For å se alt, og rekke opp til brødet og livet.

EN VINTER

Den hvite asfalten er en gåte

Like meget som det hvite havet,

Og snøen som bretter seg ut over all verden

Til en ny istid.

Og sommeren blir kortere og kortere,

Og snart er det bare bilder i TV som forteller om

Sommer i Norge med blomster og bær og frukt,

Før høst og vinter banket på

Med voldsom kraft, som en fremmed

Som må redde livet, med ulver i helene

Og med bare ett ønske: en ny dag.

Men en vinter blir til mange vintrer, og år

Blir nye vintrer som ruller frem med frost og is

Og snø til langt over knærne, og menneskene

Må finne nye huler å gjemme seg i.

Isfolket graver i jorden etter varme,

Og noen overlever, mens andre går til grunne,

Og vi hører ikke mer, for TV har pause

I vinterkulden, og kanalene har problemer

Med frost i svingene

Som sprer seg som ormer i landskapet

Og kveler jorden av is og snø.  

17

REGN

Det regner gjennom vinduet,

Og regnet størkner til is,

Og isen smelter til vann

Som renner silkevått gjennom landskapet

Til skyene kommer igjen

Med mer regn.

Det regner i livet, og regnet arbeider med oss

Som lasteskip, eller fabrikk,

Med stadig nye ideer om regnskogen i Afrika,

Og gleden ved å eie en innsjø

Som aldri tørker ut.

Regnet er for jorden, som blod for kroppen,

Og skaper liv som sevjen i treet, som lyset og varmen

Fra Oasen i verdensrommet, som holder oss sammen

Som barnet til mor og far.

GROTTE

Under overflaten er en grotte

Som strekker seg milevis, der ingen kjenner

Opphavet, og ingen mennesker har vært,

Før en naturfotograf oppdaget dette mystiske hulrommet

Med en blanding av glede og frykt.

Å ikke komme tilbake etter en grottevandring

Er et skrekksenario vi leser om,

Men fotografen klarte å formidle dryppesteinsgrotten

I ord og bilder, så hele verden våknet

Til en ny virkelighet.

En grotte er en underjordisk elv som vandrer, en kanal

Med rom og forgreininger, som strekker seg som fingre

Inn i fjellet, og åpner dører for den som vil komme

Til en stille stund, der små drypp er som ekko,

Og vannet smiler som en venn fra andre siden.

VENN

Hva du liker eller ikke liker,

Så er jeg like nær deg

Som en måne, eller en venn som aldri svikter.

Jeg skriver et navn som lyser, og vet at det er ditt navn

Jeg favner i hjertet hvert sekund, så lenge jeg lever. 

18 

LYS

Dette lyset er nærhet,

Som stjerner er nærhet til Gud.

Og vi våkner i historien

Til billige hotellrom i Syden.

Lyset er som en kraftkilde,

Og kommer sterkere for hver dag.

Lyset sprenger grenser,

Og mørket må vike.

Dette lyset er en personlig kontakt

Som åpner huden,

Som tar imot sannheten  

Om det evige lys.

FØR OG NÅ

Jeg opplever noe hver dag.

Tiden står aldri stille.

Jeg blinker til naturens frukt,

Og får svar.

Tiden er inne.

Merkelige følelser fyller mitt rom,

Og kroppen blir var.

Mine antenner er høye som fjell.

Før var det frosten som knuget,

Nå kommer våren

Med dans og lek.

Og jeg er en strek,

Som har løyet.

Jeg gråter i hjertet, jeg gråter i smerte,

Som regn over høstens frukt.

Før var jeg ren som en lerke,

Nå kjenner jeg avmakt og synd,

Og må dø.  

FROST

Hodet er kaldt. Jeg fryser.

Hendene er valne, og føttene bærer kroppen,

Før reisverket daler ned,

Og hjertet fryser, og alt er stille.

19

STILLE

Det er stille i innlandet,

Og natten er stille.

Men fra andre siden roper maskinene,

Og byen vokser til et mylder i miniatyr

Som strekker hals ut vinduene

Og speider i gatene.

Det er stille i huset

Når alle sover, og lyset er slokket.

Og asfalten er stille, som en streng på gitaren

Når ingen spiller, og ingen roper etter mat,

Men sover i dypet, som døde fugler

En frostnatt i desember.

Stille er det på veiene

Som fører til og fra den store byen, som vokser

Som en kamel i tusen år, til regnet slutter å komme.

Og solen kler av menneskene til avskjed,

Og ingen kommer igjen før den ytterste dag

Med evig kjærlighet.

SE

Du menneske, som ser, kom frem i mitt bilde

Og puss lysestaken før natten.

Se ordet løfter skyene, og står på terskelen

Til en ny åpenbarelse.

Se bokens folk er vendt hjem, og tempelet lyser,

Som profetene har skrevet.

Se porten er åpen, og ingen kan lukke den igjen

Uten han som kan åpne og lukke, den usynlige,

Som har all makt over døde og levende.

Se ordet er blitt en terskel for folkene,

Og alle som venter på sin time vil få drømmer,

Og syner av lys som stråler over hele jorden

Til et tegn på at vi har hemmeligheter i vente.

For den som kan se Gud, og har nåden i pant,

Skal rikdommen bli åpenbart.

Den som kan gjenkjenne ordet vil få stor lønn,

Og visdommen skal fylle ditt hjerte.

Og alt skal bli glede, klarhet og fred,

For den som stoler på Sannheten

Og det skapende ord.

20

RIKDOM

Hvem skriver om rikdom?
Er ikke menneskebarnet verdt mer enn hele verden?

Hvor begynner historien?

Har ikke skaperen en begynnelse og en slutt?

Og tiden bærer preg av det. Profetiene forkynner,

Og vi må knele i lydighet.

Hva kan vi vente av et bilde?

Er ikke alle et bilde av det høyeste, til tross for fall og nederlag?

Er vi ikke alle Abrahams barn?

Ordet er en frukt av lyset, og lyset er en frukt av Gud,

Som var i begynnelsen, og som stadig viser seg

Blant de hellige, og kaller syndere til omvendelse,

Så alle kan se den usynlige, så alle kan finne fred.

Hvem går på denne veien? Har ikke alle sin vei

Som fører frem til Paradis, og visdommens tre?

Er vi ikke alle greiner på ditt legeme?

Du som skapte, og skaper alt i denne verden med kjærlighet,

Som kjenner den enkelte, og vet om vår svakhet.

Tal inn i vårt hjerte, så vi kan se rikdommen

Som vi eier i deg. Og la ordet bli åpenbart,

Så vi kan forstå dybden i sannheten,

Så vi kan leve i dine fotspor dag og natt,

Til den siste timen kommer,

Og gullporten åpnes.

DEN NAVNLØSE

Hvem kan påkalle den navnløse, den usynlige,

Den som bærer alles synder

Med sår og lidelser, som har prøvet alt,

Og som er vår sanne bror fra evighet,

Som styrer havet og himmellegemene

Så vi i ærbødighet må bøye kne?

Hvem er den navnløse røsten som roper i ødemarken,

Og Abrahams gjest i terebintlunden?

Hvem er røsten som velsigner,

Og aldri mer kommer i hu at du har syndet?

Hvem vender natten til dag, mørket til lys,

Og følger deg hvor du enn vandrer?

Han som er den første og den siste, skal stige ned

Og skape alt nytt. - Og den som tror,

Skal få en ny kledning, et evig liv.

21

SKRIV

Skriv med farger, skriv med pensel.

Skap liv! La naturen leve

I vårt hjerte, så vi kan se.

Vi gjenkjenner landskapet, og husker lukt og smak

Fra den gang vi var barn, og lekte med kongler,

Og edle steiner - som lam og sauer, 

Som lyste om kapp på grønne enger,

I klarhet over grensen til drømmen om kjærlighet.

Ja, skriv ned ordene, og håpet som var levende

Den gang, og alltid, som en røst i det indre,

Som en mild pust som holdt meg våken

Og gav nye krefter hver dag.

KILDEN

Stillheten er kilden til store drømmer,

Og denne stillhet gir klarhet,

Og åpenbarer for meg den skapte verden,

Steg for steg, ettersom lyset stiger.

Jeg stanser i stillheten som de hellige

Og prøver å se inn i meg selv,

Som stadig puster i denne kilde av lys

Som veller frem til evig liv.

Men stillheten er også en kilde med vann

Som aldri tørker ut,

Og flyter i våre årer som en rytme,

Skapt fra begynnelsen,

Til undring og ransakelse, til fødsel

Og forvandling –

Så lenge det heter tid.

BEKKEN

En undrer seg gjerne over bekken,

Som stilltiende har kanaler under jorden,

Mens den klukker og ler i lyset

Og skaper liv.

En undrer seg over skogen som kranser jorden,

Mens bekken renner i deres årer

Som blodet i menneskekroppen, og speiler

Himmelen, som fra det evige, er et bilde av Gud.

22

I BEGYNNELSEN

Tiden renner i lys.

Lysene renner i elven.

Elven renner i havet,

Som bølger hit og dit,

Opprørt av verdens krefter

Som slår sprekker i jorden

Og skaper oversvømmelse,

Nød og krig.

Tiden renner i menneskene

Som en elv i strøm, som en vind

Som roper i slekten fra fødsel til død,

Og velsigner og forbanner,

Og løfter sjeler til frelse,

Mens andre må gå nakne og blinde bort,

Uten håp.

For alt som heter kjærlighet

Er en kilde til evig liv.

Og livets kilde - som er i mennesket,

Skal lyse, og åpne grensen

Til Paradis.

DIKTEREN

Dikteren ser ordene

Og måler og veier, sliper og pusser,

Forvandler og opphøyer.

Og det usynlige kommer med

Til slutt, som i opphavet,

En gnist som fanger hele verden

Og lyser i form av det skapte

Som gir gjenklang og speil

Inn i vårt innerste rom,

Der sjelen våker over barnet,

Som dikteren over ordet

Som føder og fødes

Til en uutslettelig trøst for alle

Som strekker seg mot en levende horisont

Med lys, og perler fra de helliges hjerter,

Som har fått sin dom.

23 

ROM

Der finnes et rom mellom alle mennesker,

Der finnes et rom mellom liv og død.

Der finnes et rom som lyser i mørket,

Og et rom som er evig natt,

Med en lukket dør.

Og alle mennesker har et rom,

Og veier går mellom oss

Fra den stilleste ørken, til byens metropol

Som roper med ufattelig smerte:

At snart er det slutt.

Og hvert rom er en verden med glede og lys,

Og uhemmet gråt over dårskapen

Som knebler oss til mørklagte veier,

Så ingen kan se stjernen som lyser

Og gir visdom og håp.

MINNER

Som månen reiser havet,

Reiser minnene i mitt indre,

Og roper ve over udyret som herjer i verden,

Og lokker og dreper, så blodet flyter,

Og bølgene slår innover oss hver dag som en mare,

Mens barnet roper i det indre,

Som et ekko fra Sodoma og Gomorra,

At tiden er klippet av.

VANDRER

I skumringen vandrer jeg mellom blokkene

Som en sørgekone, og ber over

Signalene i tiden som roper og blinker

Som nødlys på havet,

Mens ulvene hyler, og folk går til grunne av sult

Og dårlig vann.

Jeg vandrer i gamle fotspor på asfalt,

Som på et golv fra fabrikken,

Der våpenlageret er hevet over menneskene,

Og er klar til bruk, mens lyset fra vinduet forteller om fred

På andre siden, der våpen blir smeltet til plog,

Og kornet spirer.

24 

GULL

Jeg har et kostbart smykke.

Jeg er stolt av å bære dette smykket

Som er skåret til av gull.

Jeg er stolt av gull og rikdom

Som kan gi makt og glede,

Og håp for den som ennå er ung.

Jeg har et smykke av gull,

Som ingen andre i hele verden,

Og dette er mitt hjerte,

Som jeg fikk av Gud.

LETER

Jeg leter i åkeren etter aks, jeg leter etter frø

Til neste år, og en ring

Som noen mistet en gang.

Jeg leter etter uutslettelige spor, som er et vakkert syn

For den som kan se,

Men jeg er som krøpling å regne,

Og skjuler meg for lyset.

Jeg er som en blind, og leter etter en stav

Som kan føre meg videre

Til livets kilde, til det hellige barnet

Som åpner dører, og slipper fanger fri.

HØR

Har du hørt om en seer?

Jeg kan ikke språket, men leser hver dag,

Og lytter etter stemmen i natten:
Våkn opp.

Og straks gjenkjenner jeg en engel fra boken

Som holder meg våken,

Og gir meg brød og vann.

Jeg hører noen som går på veien.

Hør, noen kommer opp trappen, og inn i rommet

Og favner meg,

Og jeg kan ikke se.