TIDEN RENNER * Dikt av Sigve Lauvaas (Bok 5-2010)

søndag 24. mars 2013

TIDEN RENNER av Sive Lauvaas * Side 35-41 (Bok 5-2010)

Fugl-ill

Side 35-41

TIDEN

Tiden er i våre hender,

Som et termometer –

Og forteller om livet:

Hvor langt vi er komt.

Tiden bor i oss,

Og preger oss fra dag til dag

Med lysets segl

Og nattens glans.

Tiden tar oss med på tur

Så lenge hjertet slår,

Så lenge det er olje nok

På lampen vår.

NAKEN

Naken og ren vandrer den sanne disippel

Med håp om å se dypere

Inn i sjelens gåte.

Med lyset i hjertet overlever mennesket

Fra alle farer.

Og visdommen preger den fromme

Som holder seg nær Gud.

Naken finner vi den rette kledning,

Og får flytte inn i en høyere tilværelse

Med levende vann.

BEGYNNELSEN

Ved verdens ende er begynnelsen,

Og sammenføyningen til det evige liv,

Som er tidens fylde

For den som elsker visdommens frukt,

Og påkaller den levende

Mens det ennå er lyst.

Begynnelsen bærer fornyelsens segl,

Og forbereder tiden

Til en ny høst for alle folkeslag

Med utgytelse av åndens kraft

Til alt kjød.

PÅ VANDRING

Vi småprater om Gud og engler

Mens vi vandrer mot livets port,

Og begge er vendt mot en stjerne

Og begge har gråe hår.

Vi vandrer fra livets morgen,

Tilfeldig en storbynatt,

Mens snøen er dyp i fjellet,

Og fjellet er høyt og bratt.

Vi småprater med Gud og engler

Og vet at vi er i slekt.

En morgen skal alle vandre

Og kle seg i kongedrakt.

Vi vandrer mens solen daler

Og alle på jord tar kveld.

Vi vandrer på himmelveien

Til byen Jerusalem.

EN BLOMST

En strålende tjener kommer

Med blomster og blad.

Og jorden er dyp og frodig,

Og tiden er slettet ut.

Og alle har vekt av å eie

Alt i en nådig hånd.

Hver sjel er en blomst i verden

Som elsker å tjene Gud.

Du elsker ditt liv som barnet,

Og synger i engledans.

Du er en blomst som stråler,

Og hjertet er hellig, gull.

Å ELSKE

Den som elsker alt,

Kan ikke tjene en ny glede for hele folket.

Uendelig er et ja-ord i Herrens hus.

Og uendelig skal stillheten og freden være

Når englene synger på jord.

Og barnet skal arve alt av bare nåde.

EN STEMME

En stemme taler til min sjel.

Jeg hører rop fra brønnen.

Den barmhjertige er komt hit ned

Med bud om nye tider.

Se, blomster veller over alt,

Og elvene glir sakte.

Jeg har et hjem med silkehalm,

Og kneler til din stemme.

Jeg åpner hjertet opp for deg

Som kommer hit med varme.

Og lyset stråler over jord

Med bud om fred her inne.

JUL

Gled deg over julen, nå.

Se jomfruen med krone på.

Opphøyet være barnet!

Opphøyet i Hans herlighet.

Guds fred til alle folk.

Se, kjærligheten åpenbart

I barnet i en krybbe.

Så ussel, dog av himmelsk ånd,

Kom Frelseren til oss.

Velsignet være han som kom

Med fred, og hellig lys.

Velsignet du som komme skal,

Og vis oss veien frem.

Messias er en evig bror,

Guds redningsmann og venn.

NAVNET

Det er jubel i det navn som englene forkynner.

Når jeg hører stemmen til Den ene, er det jubel i min sjel.

Og natt og dag er uten ende, når jeg får se Jerusalem.

Og kjærlighetens frø skal spire over alt, og kilder bryte frem

Når navnet åpner porten til Paradis. Og alle folkeslag skal se,

Og alle barn skal komme hjem - til fest og jubel.

PILEGRIM

Jorden er frossen,

Og det er natt i den ytterste dal,

Der sjelen har bolig.

Min kropp og mitt navn

Følges ad, som et kjærestepar,

Hele livet.

Men du er i mine tanker,

Som varme og lys,

Som en vandringsstav

På veien til Gud.

LYS

Nå ser jeg lyset etter dine føtter,

Og din stemme hører jeg klart,

Som en sildrende bekk i min sjel.

Dine røtter vever i mitt indre,

Og du spiller i mitt hjerte hver dag,

Og hver natt er du en fast klippe.

Jeg trøster meg til minner,

Og vandrer ensomt veien frem,

Til hellig glede i Jerusalem.

KLANG

Ditt hjerte møtte mitt hjerte,

Og livet mitt ble forvandlet til sang

Og varme toner, over ditt myke bryst.

Du gav meg honning og fløte,

Og omgav meg med kjærlighet og glede

Som løftet min sjel til jublende gjenklang.

Ditt bilde er plantet i mitt hjerte

Som et spor av en hellig engel.

Du er den eneste mitt øye ser, når natten kommer.

Og kulden roper i kropp og sjel

Med skjelvende stemme:

Se, din elskede rir over jorden, og roper ditt navn.

LIVET

Mesteparten av livet er vinter,

Og isbreen ligger tung.

Om våren tiner snøen, litt etter litt,

Og renner ut i havet.

Livet renner ut, som tiden renner,

Som elv og bekk, og fossestryk.

Livet renner i årene, som blodet,

Og møter oss først den siste kveld,

Ved en fremmed havn.

Mesteparten av livet

Går solen lavt, og skyene jager

Og roper etter vann.

Og snøen kommer tett i Himalaya.

LYS

Lyset er gjennomskinnelig, som en strålebunt av gull

På vei til menneskene.

Våre øyne er som speil

Som leter etter noen å speile seg i.

Lyset holder oss til jorden.

Og det indre er som en magnet

Som tar imot gleder og sorger, så lenge vi lever i lyset.

Lyset er vår plattform, og vår vei til det ukjente

Lyset forvandler mørket, og forkynner fred.

Lyset er vår bror i livet, som åpner dører, og slipper fanger fri.

I mitt hjerte er lyset en virkelighet

Når jeg kjenner Gud.

KANSKJE?

Kanskje er verden annerledes enn vårt store håp?

Kanskje er livet slutt når båten er i havn,

Og Kristi milde hender er en drøm?

Kanskje renner elvene sammen i havet til en surdeig,

Som blir til noe nytt som spirer frem,

Som blomster og lauv om våren?

Kanskje kommer vi igjen som engler?

DIKT

Ordene renner ut,

Som håpet renner ut.

Og menneskene står nakne og alene igjen

Og skjuler seg blant trærne i skogen.

Og det er ikke rom for dem i herberget,

Og alle går hver til sitt

Og svermer som bier over hele jorden

Og søker et skjulested,

For vinteren er ikke langt borte.

Ordene trenger gjennom marg og bein

Og synker ned i hodet til folk,

Så de får rare drømmer.

Omstrålet av lys høres en stemme i natten,

Og noen banker på,

Men porten er stengt med lås,

Og ingen fremmede slippes inn,

For det er julenatt.

VISDOM

Visdommen renner i evigheten,

Som elvene i USA,

Og hendene jeg trodde var knyttet,

Er åpne for lys og varme.

Visdommen er en veldig kraft som renner i alt levende

Som er født på ny.

Det er et forvandlet landskap

Med modne åkrer.

Visdommen er en hage med livets frukt.

Og min elskede deler ut til alle som tar imot

Av et ydmykt hjerte.

Visdommen er en kilde til evig liv.

TID

Hva er tid annet enn livet som renner

I våre årer? Hva er tiden uten oss, som ser lyset,

Og samler krefter til en ny vår?

Tiden renner i en avgjørende retning, mot målet,

På veien til Det hellige land.

MELLOM OSS

Vi lever mellom jord og stjerner,

Og roper med gylne hender.

Vi våkner av larm fra byen,

Og bølgene gir oss glød.

Vi ser på hverandre i speilet,

Og kjenner alderen tynger.

Vi reiser med tog i livet,

Og vet at vi snart skal av.

Mellom oss lyser en stjerne,

Og evig skal sangen tone.

En solglans er hennes minne,

En kjærlig, vidunderlig gave.

MUSIKK

Livet er musikk.

Det kommer musikk gjennom alt.

Gjennom hud og hjerte strømmer musikk,

Som en foss, som en dans gjennom natten.

Og regnet strømmer på,

Og musikken går på tå - gjennom hele meg.

Så er jeg naken, så er jeg nesten blind,

Men jeg kjenner en tone glir inn,

Nesten som en sommerfugl.

Og musikken slår rot,

Og røttene strammer om livet,

Og drar meg med - til et utkikspunkt,

Til et høydedrag med vind.

Og det suser i fjellet, det suser i trærne,

Og veien blir og kald av en sylskarp strengemusikk,

Som kommer igjen og igjen,

Før orkesteret slippes løs – med varmere toner,

Med en glød som løfter, og bærer min sjel.

Musikken er din, og min. Musikken kommer

Og flytter fjell, den river og drar i vår kropp

Til vi sitter igjen – og ser, og ser

Utover, til de ytterste skjær,

Der måkene skriker, og fisken vaker,

I et knippe av gull, og eventyr,

Og kjærlighet.

Mine blogger

Blogger jeg følger

TIDEN RENNER av Sive Lauvaas * Side 25-34 (Bok 5-2010)

Munch-ill

Side 25-34

SANG

Sangfuglene sover.

Alle sover i vuggende sang.

Bølger synger i havet.

Hjertet synger.

Vi øver oss på sang fra fødselen.

Ja, før fødselen dynger barnet.

Det stiger en sang fra jorden,

Og himmelbuen tar imot.

Syng i stille stunder,

Og la ordene få en ny klang.

Syng hele dagen,

Og la rytmen holde oss våkne.

DRØM

Når jeg ser min drøm

Åpenbart, føler jeg smerte

Og nederlag.

Men alltid vil jeg be

Om det beste.

Min drøm er det reneste lin,

Den edleste perle,

Et hellig hjerte,

Som åpnet seg for meg,

Og ble borte.

En gang vil jeg vil drømmen

Bli virkelighet,

Og lyset vil skinne som før,

I varme netter.

Og isen skal smelte

Fra pol til pol.

Min elskede er en drøm

Over alle stjerner.

Og nådig ber jeg om fred

Og lykke på reisen,

Til vi møtes igjen.

Min engel skal komme igjen

Som fugl i mitt indre.

Og drømmen stiger og stiger

I en gyllen ring.

HØST

Snart kommer snø.

Høsten legger seg ned.

Før kornet skal spire,

Må kornet dø.

Høsten kysser din hånd, og sier:

Du er et frø.

Til høsten skal frukten bli moden,

Og du skal få smake

Livets brød.

Hver kjenner sin tid.

Høsten i mennesket kommer

Og banker på, som en fugl.

Høsten er sterk,

Og kler din kiste med lauv:

Du er min.

Du er evig den samme,

I går, som i dag.

Du er førstefødt, og bror,

Min venn, og far

Høsten tar årene inn,

Så du slipper å ro,

Og velsigner ditt skjøre liv

Med kraft.

UNDER STJERNER

Under høststjernen bølger åkrene.

På jorden taler hvert spor.

Og alle som vandrer har et løfte:

Om å nå frem til jul.

Under stjerner vandrer tre vise menn.

Og gjeterne fra Betlehem våker,

Så ingen ulv skal ødelegge,

Og ingen lam gå tapt.

Jorden fylles av lys, som fra en veldig sol,

Og englene spiller for barnet,

Som er født som konge, og bror:

Hosianna i det høyeste!

GJENSYN

Det er en glede å se

Et ansikt

Du aldri vil glemme.

Jorden er varm,

Og dagen fylles av lys.

Lidelsen er tung som jern,

Mens tiden renner.

En dag vil de blinde se,

Og gravene åpnes.

Gleden er stor

Når vi hører den elskede.

Gåten er løst for alle

Som tror budskapet,

Den dagen Herren kommer.

SKRIFT

Skrift i gull.

Ordene renner i gull,

Og rekker ut sine hender.

Søyler av ord bygges over alt,

Og englene synger: fred på jord,

Mens noen synker i havet

Som Titanic.

Skriften legger spor i hjertet,

Og blir der

Som et evig lys,

Som et fyrtårn til seier over mørket.

DIKT

Du bor i et dikt, i en boble,

Som et barn i mors liv,

Som et ord i rommet som hilser

Med hjerte og munn.

Du bor i mitt indre, og fyller meg med kraft,

Så jeg kan stå oppreist, og gå dine veier.

Du er min elskede, mitt eget bilde fra evighet.

SKYER

Vinden driver.

Skyene jager i hast.

Det er høst,

Og jorden er øde og tom.

Skyer seiler i blått

Og stuper mot høyden

Og renner i hav.

Det er glød over skyer

Som solen får gripe.

Det er fest

Når dagen renner ut

Og fuglene er stille.

Jeg har skyene i min favn,

Som et barn,

Og løfter det fra jorden.

Skyene åpner seg,

Og ser oss i øynene
Med takk for sist.

TOGET

Toget ruller, toget suser i natten,

Suser gjennom gylne skoger

Mot ukjent land.

Måne og stjerner titter ned i dalen,

Og toget gynger på bølger,

Og reiser over fjell og myr

På skinner av diamant.

Toget gir sin sang

Som et rullende ekko av hjul

Over store kontinenter,

Og klamrer seg til elementet

Av kjøtt og blod som hviler

Mens toget går.

Toget er et bilde av det endeløse

Som taler loff, loff,

Til ukjente og kjære som reiser

Som et svar på opplevelsen

Av å være til.

NY DAG

Tiden renner i en ny dag.

Tiden renner hjem,

Der tiden kommer fra.

Tiden renner i alt som lever.

Hvert sekund renner.

Og ingen renner forgjeves.

En ny dag gjennom livet

Er som en milepel

Inn i en annen virkelighet.

Tiden renner i oss,

Som blodet renner i oss,

Og lyser i våre øyner.

DU SER

Du ser ikke meget på meg.

I det lengste får jeg være i fred.

Du ser på blomster i hagen,

Og glemmer at jeg er til.

Du ser andre som vandrer,

Og glemmer hjertet som banker

Tett ved din egen grind.

Du ser ikke mine hender.

Du ser ikke mitt hår.

Dine øyner flagrer i vind

Fra dag til dag.

Du drømmer, og glemmer mitt navn.

Du vandrer i livet som en fremmed

Og søker stadig nye rom,

Og hilser velkommen!

For du er den eneste

I et flyktig spill.

Du ser ikke de evige baner alle må gå.

Du er kun den ene,

Og lukker deg helt,

Til det banker på. -

Og engelen går forbi

For siste gang.

STILLHET

Forandring har sin pris.

De gamle blir eldre,

De unge er vårsol og lyng.

Hver reise har møteplasser.

Og grådige rovdyr lysker rundt,

Mens noen spiller, og spiller.

Tiden kommer til alle,

Og nøklene klirrer i hjul,

Før stillheten bak nedrullede gardiner,

På et venterom.

Ingen avskjed, bare stillhet

Fra en hvitkledd engel

Som går forbi.

HJERTE

Jeg ble så glad.

Ditt lys i øynene gjorde meg så glad.

Du er en morgensol,

Et hjerte som blomstrer

Og svinger seg i karusellen

Blant stjerner og Gud.

Jeg ville møte deg en dag.

Du er et kretsløp av uante krefter,

En ukjent makt som bærer lys,

En sjel som roper varme

Inn i verden, inn i mitt kalde hjerte,

Til isen smelter.

DEN ENE

Hvem er min elskede?

Hvem er den ene av millioner,

Som fant veien til mitt hjerte?

Hvem er denne unge kvinne

Som snur seg i vinden,

Og vinker som en stjerne?

Hvem går meg i møte i parken,

Og kysser til avskjed?

Hvem er denne ene som gav alt,

Som jeg slo hånden av?

POESI

Ingenting taler mer enn poesi.

Disse ord er blomster og greiner

Som gir seg selv.

Poesien er fylt med honning og gjær

Som bærer verden,

Mens de lærde forakter det skjønne

I en levende surdeig.

Ordene har sjel og ånd, og sier mer

Enn byens larm.

Ordene er visdom på strå,

Løftet av engler.

KAN JEG SE?

Det er ikke lett

Å bo i en by med rullegardiner

Og høreapparat?

Det er ikke lett å gå ut

Når en ikke vet hvor lenge det er igjen?

Kan jeg se etter noen

På Ekebergsletta, eller i Holmenkollen?

Kan jeg se nøkkelen til vårsola

Og det nye livet?

Kan jeg se?

Jeg bøyer meg ut rekkverket på andre siden.

Her er ingen å snakke med.

Jeg tenker plutselig på et barndomsminne

På Vestlandet, og lever en stund

Langt fra storbylarmen.

Kan jeg se Jerusalem

Når solen kommer igjen, og englene vinker?

Kan jeg leve som en ringblomst,

Til glede for alle,

I et nytt lys?

Kan jeg se når du kommer,

Du som jeg klamrer meg til på jorden,

Og alle mine kjære, og den ene

Som ringer i klokkene:

Jeg elsker deg!?

JULETREET

Juletreet skal bli tent.

Små stjerner løfter jorden,

Og ingen skal bli glemt.

Det banker på.

En engel kommer med rike gaver.

Og alle skal få.

Og englene synger.

Det er julenatt i Betlehem,

Og Jesus er født i en stall.

Det lyser i et juletre.

Det lyser over hele jorden i kveld,

Og engelen synger om fred.

Vi er ikke glemt!

Se, engleskaren kommer til oss nå

Og løfter juletreet til Gud.

Det er julekveld i hytter og hus,

Og barnet er Kristus, i Davids by,

Velsignet fra evighet.

UNDRER MEG

Lær meg, å se alt. Lær meg å se

Over fjellene, til fullbyrdelsen.

Lær meg å se underet i dag

Som utfolder seg i lys.

La meg se tilblivelsen, og veien frem.

Er jeg en trekkfugl, en vandrefugl

Med røtter fra de evige kilder?

Er jeg et barn av Gud, med en tusenårig drøm

Om å komme hjem?

Det er snart jul. Det snør, og er kaldt.

Og noen fryser utenfor min dør.

Jeg kan ikke lukke opp.

Jeg undrer meg på hvorfor døren er låst?

Hvem er det som kommer i kveld?

Litt senere finner jeg min bror.

Han er sovnet inn.

Det var ikke rom for ham i herberget.

NATT

Stille natt.

Mitt øye ser kloden stå opp.

Og fuglene synger om kapp

Om en ny visdom.

Hender vinker i blått.

Overalt vinker en vandrende ånd,

Mens byen våkner

Til visdom og kraft fra fjerne land.

Natten er lang,

Og duggen står tett, i grøfter og eng,

Og mitt øye har fred.

Jeg sover, og drømmer om Gud.

NATTEN

Sakte tar søvnen over hele meg

Som en fremmed

Som kommer inn i en varm seng,

Og blir dysset ned,

Og løftet i drømmer og syn

Gjennom mange land,

Mens togene suser av sted.

Og natten er lang.

Overalt er det fred.

Og jeg reiser i natten

Som en vandrefugl, til en øde øy

For å kjenne at her hører jeg til.

Og her bygger jeg reir.

Og luften er ren og god.

Og solen strekker sine hender frem,

Og tar imot.

Jeg kommer en kveld.

Og natten blir lang. Og alt er stille

Under nattblått hav, der jeg seiler i drøm.

Og søvnen er mild og vakker,

Omsluttet av kjærlig omsorg,

Som av en mor med varme hender

Som kysser sitt elskede barn,

Min nakne hud.

ROP OM HJELP

Våre dikt er rop om hjelp,

Et ord i striden,

En bønn om å bli hørt til sist.

Våre dikt er rop på mange tungemål

Om å bli sett.

Vårt hjerte lengter etter mer av ånd,

Et ord som favner alt

Med kjærlighet.

MUSIKK

I mitt indre høres varm musikk.

Og vinden nynner med.

En stemme gråter visst?

Og treet vugger barnet, som en vis far,

Som kjenner tonen.

Musikken raser i mitt hjerte,

Og jorden sier ingenting,

Og ligger stiv, som et skjelett,

Mens jeg må vandre rundt,

Og kjenne krefter av en vind

Fra Himalaya.

Mitt indre knirker som en gammel seng,

Som en utslitt gitar

Og prøver vekten over golvet

Til jeg setter meg

Og ser månen over fjellet her.

Et eventyr.

UNG

Jeg vil leve som et ungt hjerte,

Og høre til de gylne røtter

Som strekker seg fra land til land.

Jeg vil leve i lengsel, og i evig blomst,

Og kjenne visdommen som skaper liv

I gammel jord

Jeg vil være kornet som dør, hver dag,

Så noe nytt kan komme til:

En hellig frukt i paradis.

TIDEN RENNER av Sive Lauvaas * Side 13-24 (Bok 5-2010)

Rauni-ill

Side 13-24

VANDRE

Menneskene vandrer fremdeles

På terskelen til stupet, på eggen til de høyeste fjell,

Og fremover.

Som en flokk uten hyrde vandrer menneskene hver dag

Mot nye mål, ny oppgaver, og begynner å dyrke seg selv

Som en opphøyet skapning.

Menneskene bygger hus og byer, skyhøye tårn og vandrer

Uavlatelig mot nye beitemarker, og løfter om grønnere gras

Og gull som varmer hjertet.

Vi vandrer på instinkt fra vugge til grav, som fugler, og

Søker mot et tilmålt rede over hele jorden, til rovdyret sprenger

Buskapen, og alt er forgjeves.

RØSTEN

Vi hører røsten som taler: Du skal vandre,

Og hver dag blir gitt deg som en gave.

Og mennesker møter mennesker, og taler med hverandre

Som i den første tid. Og nye generasjoner blir født,

Og stjernen stråler i ærbødighet og takk

Som Den store stjernen over Betlehem.

Vi gjenkjenner løftene: at vi skal bli mange som sanden,

Og tallrike som stjernene på himmelen,

Men den dagen ligger i en regnbue langt framme,

Der ørkenen ennå er ufruktbar

Og ingen kjenner Skaperen.

Røsten sier vi skal vente som Abraham, og tro,

Så vil alt skje som det forut er sagt, og hemmeligheten

Vil bli avdekket, lag på lag,

Som byen med de hellige grunnvoller.

UNDRING

Hvem skaper denne undring i verden?

Hvem skapte Pilatus som vasket sine hender,

Slik vi må gjøre hver dag for å rense oss for all urenhet?

Hvem kan gi menneskene tilgivelse

Så lenge vi er navnløse og ingen kjenner dagen

Før solen går ned?

Hvem er den første og siste, som åpner og lukker dører,

Og skaper nytt av gammelt, og taler til steinene

Så de skal bli til brød?

Hvem holder oss oppreist og bærer oss på ørnevinger

Over de store hav, til mottagelsens time i Jerusalem,

Og velsigner hvert navn som er skrevet opp

Med grenseløs kjærlighet?

STORM

Stormen tar menneskene til det ytterste punkt av jorden,

Og døren er blåst opp og døden vifter

Med sine hvite kjortler, som seil på havet.

Og fuglene flyr i store flokker, som til et annet land,

Og det er kveld i livet til hvert menneske

Som ikke kjenner stemmen som roper navnet

Når stormen raser. Og det er ingen vei tilbake.

Stormen er som et bilde av Beethoven, skjebnen

Som favner alle mennesker, som en hånd som griper

Og løfter den som sitter ved stupet og gisper av utmattelse

Etter et langt liv på landeveien med tiggerpose og stav.

For vi er aldri langt borte fra undergang og blindhet,

Enda vi er friske og har lappen, og gyldig pass

Til reiser på alle kontinenter, og billetten er betalt.

MÅNE OG STJERNER

Hvem flytter månen, og solen, og alt?

Hvem flytter havet, og skaper nye fjell i folkemengden?

Hvem går i ring rundt månen, og leter etter Gud

Som en privatdetektiv i romdrakt, tyngre enn sin egen vekt?

Hvem holder verden sammen i klarvær og måne, med varme

Og lys, som en mor, og pleier hvert menneske med kjærlighet

I det livet vi lever, som strekker seg oppover i en sirkel

Som en stjerne, til det når det evige målet i glorien av Gud?

DEN NAVNLØSE

Det er en røst som roper i ørkenen: Kom!

Og vi blir fortvilet, og vet ikke hvor stemmen kommer fra.

I skumringen går vi i fjellet og speider,

Og hver har sin sekk med niste og varme klær.

Den navnløse møter oss i livet, der vi befinner oss, og er usynlig.

Det er som vi selv møter oss i døren,

Og må gå videre, for tiden presser oss mot nye mål.

Og vi er ikke alene, men mange som lyser på veien,

Så ingen skal gå seg vill.

En røst i mitt indre forteller om fyrvokteren,

Som etter et langt liv la seg til ute, på det ytterste nes,

Og lot lyktene brenne for alle som måtte komme forbi,

Så de fikk kjenne de mektige armer som ligger gjemt i lyset

Som taler med kraftig stemme, så selv bølgene må gi tapt.

ORDET

At vi er ordet og lyset, at vi er terskelen til himmelen,

At vi er det evige brød, vannet som gir evig liv:

Det fatter vi ikke.

At vi er et bilde, med usynlige og synlige trekk, det kan vi ikke

Ta inn over oss, for vi er nakne helt til sjelen,

Og kjenner ikke sannheten.

At ordet er en terskel for alle som vil videre i livet, gjør oss ydmyke,

Og får oss til å tenke på opphavet, og vi ser på stjernene,

Som er uendelig langt borte, og måler vår egen alder

Med alt som er blitt skrevet og sagt, fra barnsbein av,

Inntil de siste tider med hungersnød og krig.

At vi er utvalgt til å bære denne rikdom, tynger,

Og holder oss til jorden som til et anker.

For vi vil være lydige mot det skapende ordet så lenge vi kan,

Til drømmene fører oss mot nye høyder,

Der lyset er blitt frukt og brød for evig liv.

OPPHAVET

I opphavet var kapellet ferdig,

Og engler gikk ut og inn,

Og ordet var en brønn som alle kunne drikke av.

Og veien dit gikk gjennom ordet, som åpnet seg som en blomst.

UNDRING

Jeg undrer meg over snøen som renner

Og fjellene som kommer imot meg,

Og tankene som slynges i luften som tv kanaler

Og pust fra havet som buldrer, og renner tilbake

I sitt navnløse dyp.

Jeg undrer meg over frostrosene som åpner seg

Som en hånd, og ber om nåde, før de renner bort

Til en ugjenkjennelig masse av vann,

Som er jordens blod

Som renner og renner til evig tid.

Jeg undrer meg over landskapet som kler seg,

Som menneskebarn, i lystige farger,

Og fordyper seg i mold og aske,

Mens lyset åpner og lukker sine luker,

Og fjellene strekker sin hals som en giraff

For å se alt, og rekke opp til brødet og livet.

EN VINTER

Den hvite asfalten er en gåte

Like meget som det hvite havet,

Og snøen som bretter seg ut over all verden

Til en ny istid.

Og sommeren blir kortere og kortere,

Og snart er det bare bilder i TV som forteller om

Sommer i Norge med blomster og bær og frukt,

Før høst og vinter banket på

Med voldsom kraft, som en fremmed

Som må redde livet, med ulver i helene

Og med bare ett ønske: en ny dag.

Men en vinter blir til mange vintrer, og år

Blir nye vintrer som ruller frem med frost og is

Og snø til langt over knærne, og menneskene

Må finne nye huler å gjemme seg i.

Isfolket graver i jorden etter varme,

Og noen overlever, mens andre går til grunne,

Og vi hører ikke mer, for TV har pause

I vinterkulden, og kanalene har problemer

Med frost i svingene

Som sprer seg som ormer i landskapet

Og kveler jorden av is og snø.

REGN

Det regner gjennom vinduet,

Og regnet størkner til is,

Og isen smelter til vann

Som renner silkevått gjennom landskapet

Til skyene kommer igjen

Med mer regn.

Det regner i livet, og regnet arbeider med oss

Som lasteskip, eller fabrikk,

Med stadig nye ideer om regnskogen i Afrika,

Og gleden ved å eie en innsjø

Som aldri tørker ut.

Regnet er for jorden, som blod for kroppen,

Og skaper liv som sevjen i treet, som lyset og varmen

Fra Oasen i verdensrommet, som holder oss sammen

Som barnet til mor og far.

GROTTE

Under overflaten er en grotte

Som strekker seg milevis, der ingen kjenner

Opphavet, og ingen mennesker har vært,

Før en naturfotograf oppdaget dette mystiske hulrommet

Med en blanding av glede og frykt.

Å ikke komme tilbake etter en grottevandring

Er et skrekksenario vi leser om,

Men fotografen klarte å formidle dryppesteinsgrotten

I ord og bilder, så hele verden våknet

Til en ny virkelighet.

En grotte er en underjordisk elv som vandrer, en kanal

Med rom og forgreininger, som strekker seg som fingre

Inn i fjellet, og åpner dører for den som vil komme

Til en stille stund, der små drypp er som ekko,

Og vannet smiler som en venn fra andre siden.

VENN

Hva du liker eller ikke liker,

Så er jeg like nær deg

Som en måne, eller en venn som aldri svikter.

Jeg skriver et navn som lyser, og vet at det er ditt navn

Jeg favner i hjertet hvert sekund, så lenge jeg lever.

LYS

Dette lyset er nærhet,

Som stjerner er nærhet til Gud.

Og vi våkner i historien

Til billige hotellrom i Syden.

Lyset er som en kraftkilde,

Og kommer sterkere for hver dag.

Lyset sprenger grenser,

Og mørket må vike.

Dette lyset er en personlig kontakt

Som åpner huden,

Som tar imot sannheten

Om det evige lys.

FØR OG NÅ

Jeg opplever noe hver dag.

Tiden står aldri stille.

Jeg blinker til naturens frukt,

Og får svar.

Tiden er inne.

Merkelige følelser fyller mitt rom,

Og kroppen blir var.

Mine antenner er høye som fjell.

Før var det frosten som knuget,

Nå kommer våren

Med dans og lek.

Og jeg er en strek,

Som har løyet.

Jeg gråter i hjertet, jeg gråter i smerte,

Som regn over høstens frukt.

Før var jeg ren som en lerke,

Nå kjenner jeg avmakt og synd,

Og må dø.

FROST

Hodet er kaldt. Jeg fryser.

Hendene er valne, og føttene bærer kroppen,

Før reisverket daler ned,

Og hjertet fryser, og alt er stille.

STILLE

Det er stille i innlandet,

Og natten er stille.

Men fra andre siden roper maskinene,

Og byen vokser til et mylder i miniatyr

Som strekker hals ut vinduene

Og speider i gatene.

Det er stille i huset

Når alle sover, og lyset er slokket.

Og asfalten er stille, som en streng på gitaren

Når ingen spiller, og ingen roper etter mat,

Men sover i dypet, som døde fugler

En frostnatt i desember.

Stille er det på veiene

Som fører til og fra den store byen, som vokser

Som en kamel i tusen år, til regnet slutter å komme.

Og solen kler av menneskene til avskjed,

Og ingen kommer igjen før den ytterste dag

Med evig kjærlighet.

Du menneske, som ser, kom frem i mitt bilde

Og puss lysestaken før natten.

Se ordet løfter skyene, og står på terskelen

Til en ny åpenbarelse.

Se bokens folk er vendt hjem, og tempelet lyser,

Som profetene har skrevet.

Se porten er åpen, og ingen kan lukke den igjen

Uten han som kan åpne og lukke, den usynlige,

Som har all makt over døde og levende.

Se ordet er blitt en terskel for folkene,

Og alle som venter på sin time vil få drømmer,

Og syner av lys som stråler over hele jorden

Til et tegn på at vi har hemmeligheter i vente.

For den som kan se Gud, og har nåden i pant,

Skal rikdommen bli åpenbart.

Den som kan gjenkjenne ordet vil få stor lønn,

Og visdommen skal fylle ditt hjerte.

Og alt skal bli glede, klarhet og fred,

For den som stoler på Sannheten

Og det skapende ord.

RIKDOM

Hvem skriver om rikdom?
Er ikke menneskebarnet verdt mer enn hele verden?

Hvor begynner historien?

Har ikke skaperen en begynnelse og en slutt?

Og tiden bærer preg av det. Profetiene forkynner,

Og vi må knele i lydighet.

Hva kan vi vente av et bilde?

Er ikke alle et bilde av det høyeste, til tross for fall og nederlag?

Er vi ikke alle Abrahams barn?

Ordet er en frukt av lyset, og lyset er en frukt av Gud,

Som var i begynnelsen, og som stadig viser seg

Blant de hellige, og kaller syndere til omvendelse,

Så alle kan se den usynlige, så alle kan finne fred.

Hvem går på denne veien? Har ikke alle sin vei

Som fører frem til Paradis, og visdommens tre?

Er vi ikke alle greiner på ditt legeme?

Du som skapte, og skaper alt i denne verden med kjærlighet,

Som kjenner den enkelte, og vet om vår svakhet.

Tal inn i vårt hjerte, så vi kan se rikdommen

Som vi eier i deg. Og la ordet bli åpenbart,

Så vi kan forstå dybden i sannheten,

Så vi kan leve i dine fotspor dag og natt,

Til den siste timen kommer,

Og gullporten åpnes.

DEN NAVNLØSE

Hvem kan påkalle den navnløse, den usynlige,

Den som bærer alles synder

Med sår og lidelser, som har prøvet alt,

Og som er vår sanne bror fra evighet,

Som styrer havet og himmellegemene

Så vi i ærbødighet må bøye kne?

Hvem er den navnløse røsten som roper i ødemarken,

Og Abrahams gjest i terebintlunden?

Hvem er røsten som velsigner,

Og aldri mer kommer i hu at du har syndet?

Hvem vender natten til dag, mørket til lys,

Og følger deg hvor du enn vandrer?

Han som er den første og den siste, skal stige ned

Og skape alt nytt. - Og den som tror,

Skal få en ny kledning, et evig liv.

SKRIV

Skriv med farger, skriv med pensel.

Skap liv! La naturen leve

I vårt hjerte, så vi kan se.

Vi gjenkjenner landskapet, og husker lukt og smak

Fra den gang vi var barn, og lekte med kongler,

Og edle steiner - som lam og sauer,

Som lyste om kapp på grønne enger,

I klarhet over grensen til drømmen om kjærlighet.

Ja, skriv ned ordene, og håpet som var levende

Den gang, og alltid, som en røst i det indre,

Som en mild pust som holdt meg våken

Og gav nye krefter hver dag.

KILDEN

Stillheten er kilden til store drømmer,

Og denne stillhet gir klarhet,

Og åpenbarer for meg den skapte verden,

Steg for steg, ettersom lyset stiger.

Jeg stanser i stillheten som de hellige

Og prøver å se inn i meg selv,

Som stadig puster i denne kilde av lys

Som veller frem til evig liv.

Men stillheten er også en kilde med vann

Som aldri tørker ut,

Og flyter i våre årer som en rytme,

Skapt fra begynnelsen,

Til undring og ransakelse, til fødsel

Og forvandling –

Så lenge det heter tid.

BEKKEN

En undrer seg gjerne over bekken,

Som stilltiende har kanaler under jorden,

Mens den klukker og ler i lyset

Og skaper liv.

En undrer seg over skogen som kranser jorden,

Mens bekken renner i deres årer

Som blodet i menneskekroppen, og speiler

Himmelen, som fra det evige, er et bilde av Gud.

I BEGYNNELSEN

Tiden renner i lys.

Lysene renner i elven.

Elven renner i havet,

Som bølger hit og dit,

Opprørt av verdens krefter

Som slår sprekker i jorden

Og skaper oversvømmelse,

Nød og krig.

Tiden renner i menneskene

Som en elv i strøm, som en vind

Som roper i slekten fra fødsel til død,

Og velsigner og forbanner,

Og løfter sjeler til frelse,

Mens andre må gå nakne og blinde bort,

Uten håp.

For alt som heter kjærlighet

Er en kilde til evig liv.

Og livets kilde - som er i mennesket,

Skal lyse, og åpne grensen

Til Paradis.

DIKTEREN

Dikteren ser ordene

Og måler og veier, sliper og pusser,

Forvandler og opphøyer.

Og det usynlige kommer med

Til slutt, som i opphavet,

En gnist som fanger hele verden

Og lyser i form av det skapte

Som gir gjenklang og speil

Inn i vårt innerste rom,

Der sjelen våker over barnet,

Som dikteren over ordet

Som føder og fødes

Til en uutslettelig trøst for alle

Som strekker seg mot en levende horisont

Med lys, og perler fra de helliges hjerter,

Som har fått sin dom.

ROM

Der finnes et rom mellom alle mennesker,

Der finnes et rom mellom liv og død.

Der finnes et rom som lyser i mørket,

Og et rom som er evig natt,

Med en lukket dør.

Og alle mennesker har et rom,

Og veier går mellom oss

Fra den stilleste ørken, til byens metropol

Som roper med ufattelig smerte:

At snart er det slutt.

Og hvert rom er en verden med glede og lys,

Og uhemmet gråt over dårskapen

Som knebler oss til mørklagte veier,

Så ingen kan se stjernen som lyser

Og gir visdom og håp.

MINNER

Som månen reiser havet,

Reiser minnene i mitt indre,

Og roper ve over udyret som herjer i verden,

Og lokker og dreper, så blodet flyter,

Og bølgene slår innover oss hver dag som en mare,

Mens barnet roper i det indre,

Som et ekko fra Sodoma og Gomorra,

At tiden er klippet av.

VANDRER

I skumringen vandrer jeg mellom blokkene

Som en sørgekone, og ber over

Signalene i tiden som roper og blinker

Som nødlys på havet,

Mens ulvene hyler, og folk går til grunne av sult

Og dårlig vann.

Jeg vandrer i gamle fotspor på asfalt,

Som på et golv fra fabrikken,

Der våpenlageret er hevet over menneskene,

Og er klar til bruk, mens lyset fra vinduet forteller om fred

På andre siden, der våpen blir smeltet til plog,

Og kornet spirer.

GULL

Jeg har et kostbart smykke.

Jeg er stolt av å bære dette smykket

Som er skåret til av gull.

Jeg er stolt av gull og rikdom

Som kan gi makt og glede,

Og håp for den som ennå er ung.

Jeg har et smykke av gull,

Som ingen andre i hele verden,

Og dette er mitt hjerte,

Som jeg fikk av Gud.

LETER

Jeg leter i åkeren etter aks, jeg leter etter frø

Til neste år, og en ring

Som noen mistet en gang.

Jeg leter etter uutslettelige spor, som er et vakkert syn

For den som kan se,

Men jeg er som krøpling å regne,

Og skjuler meg for lyset.

Jeg er som en blind, og leter etter en stav

Som kan føre meg videre

Til livets kilde, til det hellige barnet

Som åpner dører, og slipper fanger fri.

HØR

Har du hørt om en seer?

Jeg kan ikke språket, men leser hver dag,

Og lytter etter stemmen i natten:
Våkn opp.

Og straks gjenkjenner jeg en engel fra boken

Som holder meg våken,

Og gir meg brød og vann.

Jeg hører noen som går på veien.

Hør, noen kommer opp trappen, og inn i rommet

Og favner meg,

Og jeg kan ikke se.